Topplederen hadde samlet oss til et fellesmøte uten en forhåndsanmeldt agenda.
Jeg tror ingen av oss hadde fantasi til å gjette hva han hadde på hjertet: “Vi har et kjempeproblem”, startet han. “Vi har gjort alt for få feil i det siste!”.
Vi jobbet i en kreativ bransje, Nå hadde han studert tallene, og konkludert med at vi hadde stivnet.
Adgangen til å gjøre feil ledet til at kreativiteten igjen blomstret.
En annen sjef viste meg kraften i å omfavne feilbarlighet med en helt annen innfallsvinkel. Han var byrådsleder i Oslo, og han gjentok til stadighet at det viktigste sosialpolitiske prinsippet er dette: “Det kunne vært meg”. Verdien hadde helt konkrete politiske implikasjoner.
Jeg glemmer aldri det disse to lederne lærte meg.
Ved å åpne for feil, og ved å radikalt søke å leve oss inn i andre situasjon, så ansvarliggjøres vi, og henter frem dypt menneskelige trekk i oss selv.
Kanselleringskultur er gift for ekte menneskelighet
Vi blir alle formet av algoritmenes speiling av oss selv. Enda verre, vi har begynt å sette selvrettferdighet i system ved å kansellere dem som ikke har den rene lære.
Dette skjer massivt i mainstream-kulturen, Men det skjer dessverre også i kristne fellesskap. Det kan vi ikke tillate. De som likte Jesus best var de som var minst like ham, og han likte dem tilbake.
Hvis den rene lære blir viktigere enn de menneskene som skal følge den, da er vi garantert på ville veier. For ett sted må det være mulig å søke seg til på tross av, og ikke på grunn av. Nåden viser oss at vi alle dypest sett er i samme båt.
Jeg vil foreslå et mindset-skifte og tre prinsipper for å møte mennesker rundt oss på en nådefull møte, også når vi er rykende uenige.
Mindset-skifte: Kanskje du tar feil
Et av de mest kraftfulle skiftene i mindset jeg kjenner til, er å gå inn i en samtale med åpenhet for at jeg kan ta feil. Det kan lede til en helt annen samtale enn om jeg gikk inn i samtalen med et mål om å “vinne” diskusjonen.
Dette handler ikke om å kompromisse med egne overbevisninger, men om å ikke holde dem så hardt at du mister evnen til å se kritisk på egne holdninger.
Å bytte mindset fra å skulle “forsvare” til å “utforske” er frigjørende. I stedet for å se uenighet som en trussel, blir det en mulighet til å skjerpe egen tenkning. Det fjerner frykt og senker skuldrene ned der de bør være i en god, lærende samtale.
Prinsipp 1: Argumenter mot en stålmann
I en kanselleringskultur, søker vi å lage karikaturer av meningsmotstanderne våre. I retorikken kalles dette å argumentere mot en stråmann. Det handler om å tillegge andre meninger de ikke har, og lage en karikatur som langt på vei forsterker det verste i dem.
Hva om vi i stedet argumenterer mot en stålmann, ved å søke å gjøre argumentet til meningsmotstanderen sterkere? Ved å få øye på posisjonen den andre argumenterer fra, kan du artikulere den andre personens argument så solid som mulig, før du responderer. Da kan andre kjenne seg hørt, forstått og verdsatt. Altså akkurat slik jeg selv ønsker å bli møtt av andre.
Prinsipp 2: Tørre å ytre ordene “Jeg vet ikke”
Vi lever i en tid som dyrker skråsikkerhet, og vi forsterker egen skråsikkerhet ved å peke på brister ved dem som tenker annerledes enn oss selv. I verste fall leder det til en dehumanisering av andre.
Å si “jeg vet ikke” er ikke et tegn på svakhet. I klassisk visdom har det snarere vært regnet som et tegn på ekte innsikt og selverkjennelse. Å ikke vite, er noe av det mest menneskelige som finnes. Og derfor er det så avvæpnende når noen tør å innrømme det. Det bygger broer fra et menneske til et annet.
Prinsipp 3: Still åpne spørsmål
Instinktet vårt i samtaler er ofte å bevise at andre tar feil. Uenighet kan være ubehagelig, men ved å stille åpne spørsmål endres tonen fra konfrontasjon til nysgjerrighet.
Spørsmål som «Hva førte deg til den konklusjonen?» eller «Kan du gi meg et konkret eksempel på det?» inviterer til dialog i stedet for debatt.
Å stille spørsmål oppmuntrer den andre personen til å reflektere over sine egne resonnementer, og det gir deg mer informasjon om hvor de kommer fra.
Motgiften mot kansellering
Når vi først prøver å forstå, før vi søker å bli forstått, så får vi øye på at også våre meningsmotstandere prøver å navigere som best de kan i sine komplekse liv, akkurat slik vi selv gjør.
Ekte innlevelse i andres liv fører også til at vi selv avsløres. Vi begynner å se oss selv som medansvarlige for det som er galt i verden, men også for å gripe de mulighetene vi har for å la det gode skje.
Kansellerer vi andre med den erkjennelsen i bunn, da kansellerer vi oss selv.
Og kanskje griper vi innsikten i det forfatteren G.K. Chesterton repliserte da han ble utfordret til å svare på spørsmålet “What’s wrong with the world?”. Chesterton svarte “I am”.
Den dype selverkjennelsen må være selve motgiften mot hangen vår i dag til å kansellere dem som ikke har den rene lære.
Comments